Populær pub stengt etter norsk dødsfall

"Rain Dogs", populær pub i Bangkok, stengt blant annet etter nordmanns dødsfall.

For kort tid siden ble en norsk frilansjournalist, Torgeir Norling, påkjørt og drept i Bangkok.

Påkjørselen skjedde i et hektisk kryss rett ved kjøpesenteret Central World, like i nærheten av der Bangkok Baby holder til (vi kan også slå fast at krysset er meget skummelt).

Torgeir Norling var lenge frilanser for blant annet Bergens Tidende i Asia.

Ved siden av frilansjobbingen var han også en av driverne av den populære undergrunnspuben “Rain Dogs”, som ligger like ved Klong Toey, som blant annet huser et av Bangkoks slumstrøk.

“Rain Dogs” var et svært populært møtested for journalister, studenter, musikere, fotografer og ellers kulturelt interesserte. Blant annet ble det vist musikkdokumentarfilmer en gang i uka. Festene på “Rain Dogs” skal også ha vært spenstige, og begynte stort sett når andre fester sluttet, og fortsatte i omtrent ett døgn etter.

Rain Dogs har nå blitt stengt. Etter hva Bangkok Baby erfarer skal nordmannens død være en av flere årsaker til at stedet, oppkalt etter Tom Waits’ fantastiske sang, måtte lukke dørene.

Med rett til å voldta – ikke glem Burma

I en periode på seks år ble minst 625 jenter og kvinner voldtatt i Shan State i Burma av det militære regimet (625 er tallet på de dokumenterte tilfellene, mørketallene er nok relativt store, men siden voldtekter er et vanskelig tema regnes det for sannsynlig at det er svært mange flere tilfeller enn dette).

De 625 jentene og kvinnene er dokumentert i 173 forskjellige tilfeller.Det vil si at i de fleste av tilfellene er det altså en rekke kvinner som blir voldtatt samtidig.

Og voldtekter i denne forstand dreier seg ikke “bare” om at en mann tar en kvinne med i en busk og har sex med henne mot hennes vilje.

Her er det militære befal, fra korporal- til majorsgrad som ofte voldtar jentene foran troppene sine, for så å sende dem videre til soldatene, enten for å fortsette voldtekten eller for å eller for rett og slett å ta livet av dem.

I rapporten “License To Rape”, publisert av The Shan Human Rights Foundations (SHRF) og The Shan Women’s Action Network (SWAN), står det blant annet å lese dette:

“The report gives clear evidence that rape is officially condoned as a ‘weapon of war’ against the civilian
populations in Shan State. There appears to be a concerted strategy by the Burmese army troops to rape Shan
women as part of their anti-insurgency activities. The incidents detailed were committed by soldiers from 52
different battalions. 83% of the rapes were committed by officers, usually in front of their own troops. The rapes
involved extreme brutality and often torture such as beating, mutilation and suffocation. 25% of the rapes
resulted in death, in some incidences with bodies being deliberately displayed to local communities. 61% were
gang-rapes; women were raped within military bases, and in some cases women were detained and raped
repeatedly for periods of up to 4 months. Out of the total 173 documented incidents, in only one case was a
perpetrator punished by his commanding officer. More commonly, the complainants were fined, detained,
tortured or even killed by the military.”

Og det stopper ikke med dette, absolutt ikke. Kvinner får brystene skåret av, de blir drept ved at soldatene eller offiserene trer plastposer over hodene på dem, eller de blir drept og lagt frem i landsbyen uten at familien får begrave dem. Ja, med mindre familien vil dø selv.

I ett av tilfellene som beskrives blir to søstre, den ene gravid, voldtatt, torturert, og den gravide blir til slutt drept.

“Her brother-in-law was going back to village to get some more rice and other food stuff. When the
troops came to the farm, they saw only the 2 women. The troops accused them of being wives of
the Shan soldiers and beat them. Although they tried to explain that they were just villagers from
Mark Mong Pawk village, the troops did not listen but continued to beat her sister with a stick until
she fainted and when she said that her sister was pregnant and pleaded for mercy, they even
poked her sister’s womb. When she tried to intervene to stop the troops from poking her sister’s
womb, a commander struck her on the head with a stick, knocking her unconscious. When she
became conscious, a commander dragged her to their bed in the hut and raped her and, after he
finished, beat her unconscious again for some time. When she regained consciousness, she
found herself lying with no clothes on and her sister was lying dead just outside the hut. There
was no sign of the soldiers.They had gone, taking away with them her 2,000 Kyat of money and
gold.”

Jeg anbefaler å lese rapporten, selv om den er et par år gammel. Mye sjokkerende, men et imponerende godt arbeid av de som har utarbeidet den.

Noen valg jeg ikke angrer på

Det er ting jeg angrer på til nå i mitt relativt korte liv. Mange ting jeg angrer på, ting som svekker tillit jeg trenger, både fra meg selv, men kanskje enda mer fra andre. Kanskje jeg kommer nærmere tilbake til noen av disse tingene senere, men ikke akkurat nå.

For det er hyggeligere å fokusere på valg jeg til nå i livet har tatt som jeg ikke angrer på. Ett godt eller dårlig valg fører ofte til nok et nytt valg, og til en ny problemstilling.

Det var et dårlig valg i min tid som student i Bergen som førte til at jeg en dag våknet opp med verdens villeste angst, verdens vondeste hodepine og verdens dårligste samvittighet.Den dagen ble jeg stilt overfor et nytt valg. Skal jeg være her, eller skal jeg reise.

Jeg kom frem til at jeg skulle reise. Så jeg meldte meg opp til et fag ved universitetet i Bergen, møtte opp første dagen på skolen, pakket sakene mine og dro på egenhånd til Bangkok.

Det er et valg jeg både angrer på og ikke angrer på. En årsak til at jeg angrer er at jeg tok opp lån hos lånekassen, strøk på et par eksamener, og hadde igjen særdeles dårlig samvittighet. Årsaken til at jeg ikke angrer er at jeg på denne måten for første gang fikk reise til et eksotisk område, som jeg aldri skulle glemme. Jeg traff noen av verdens beste mennesker, som jeg fortsatt har god kontakt med. Og sannsynligvis var valget den gang med på å få meg til å velge Bangkok som nytt studiested nå.

Og som dere sikkert forstår, så angrer jeg (foreløpig) ikke på dette.

Studiet er Sørøstasiatiske studier, og etter en uke med introduksjoner, ser det nå ut som at kursen for dette semesteret blir staket ut. Det blir burmastudier, gratis kurs i burmesisk språk, det blir utflukter til både Kambodsja, Laos, muligens Burma, og noen steder i Thailand.

For meg virker det som at dette semesteret kan tilby mer enn resten av min høyere utdanning har tilbudt meg til sammen. Og jeg kan ikke vente med å komme i gang.

på kvelder som dette vil eg kysse pistolen

I år er det Bangkok. Byen jeg skal bo i, byen jeg skal finne lukter, lyder og syn som jeg senere i livet skal assosiere med tiden i Bangkok. Og tro meg, det er lyder, syn og lukter å minnes. Det er for eksemple sjelden at jeg så menn med glinsende maskingevær på høylys dag  og på åpen gate i Risør. Det hendte mildt sagt sjeldent at jeg måtte jage kakerlakker ut fra leiligheten i Vadsø, og selv om enkelte av kebabsjappene i tigerstaden kanskje gir fra seg en dunst eller to, skal det fortsatt en god del til før de slår de grillende matselgerne her i byen. Dog; maten, som gir deg et solid måltid for 5-6 kroner er stort sett mye bedre enn maten fra restaurantene som har 15-doblede priser. De beste matopplevelsene får man visstnok fra plastbord og knelende stoler.

Men hvorfor har jeg lagt inn John Olav Nilsen og gjengen her i denne posten?

Vel, jeg tenkte jeg skulle mimre litt. Sammen med Fjorden Baby og Lars Vaular er John Olav og gjengen de som minnner meg mest om den gyldne tiden i Bergen. Ikke det at jeg hørte på dem da, men mer fordi jeg hang sammen med deler av miljøet, og det de synger om minner om Bergen. Jeg anbefaler på det varmeste å høre godt på alle sammen.

Hadde det ikke vært for at jeg har verdens snilleste kjæreste fra før, så hadde jeg kanskje takket ja til Fjorden Baby-vokalist Sturle Kvilekvals tilbud om å være kjæresten hans for en tid siden.

Uansett, håpet er at om noen år, så har jeg kanskje også noen musikere fra Bangkok som jeg får samme følelsen av om et par år.Kanskje noen musikere fra Brown Sugar, tidligere kåret til en av verdens beste puber og som i tillegg er rett i nabolaget vårt

Til slutt; nyt Fjorden Baby og Lars Vaular med Vestremann, den første sangen jeg hørte med Fjorden!

et sted mellom klokken fem og seks

Det hender jeg sover dårlig om nettene, snur puter, svetter, mareritt.

Det hender  rommet dirrer av varmluft, som en slags selvutslettende luftspeiling, lik linjen i horisonten som lar hav og himmel smelte sammen.

Det hender jeg røyker to røyk på rappen, et sted mellom klokken fem og klokken seks på morgenen, hører på stillheten som ikke er stille, bare litt mindre øredøvende enn tolv timer tidligere. Det virker som om byen vurderer å sovne, og jeg kjenner meg litt igjen.

(Denne byen sover aldri, i så fall er det en søvngjenger i verdensklasse, med begge øyne åpne, og en ustoppelig energi.)

Det hender jeg tror det er natt, men det er morgen morgen morgen og når det blinker i høyhusleilighetene på den andre siden, når gardinene trekkes fra og en blodapppelsinrød sol stiger opp som fra helvete, så sovner jeg kanskje, og

det hender jeg tror det hele skal ta knekken på meg, men jeg vet bedre enn som så

Et underlig sted å kalle hjem

Det er en stor forskjell. Fra Risør til Bangkok. Finnmark. Oslo og Bergen blir små kvartaler i forhold til dette stedet, dette digre organiserte kaoset av en by.

Dog, jeg begynner å få en følelse av hva som ligger hvor. Over 300 meter over bakken, på Baiyoke Sky Hotel kunne jeg se over hele byen, mot Banglamphu, mot Siam Square, jeg kunne se rett på mitt eget 24 etasjers leilighetskompleks ved Ratchadamri Sky Train Station, som egentlig virker ganske stort på bakken, men som lignet en liten køyeseng fra toppen av Thailands høyeste bygning.

Det blir merkelig, å kalle dette stedet hjem, noe jeg såvidt har begynt med allerede. Og til mandag begynner skolen, masterprogrammet i Southeast Asian Studies på Chulalongkorn University.Da kommer hverdagen igjen, noe jeg er skikkelig spent på.

Ellers begynner vi å komme til rette i leiligheten vår, som i ligger i The Grand Building. Jeg legger ved noen bilder her, så får dere se selv. Beklager at bildene ikke er så veldig fine.

Et basseng skader ikke å komme hjem til når det er godt over 30 grader i byen hver dag

Her er stua, med litt av kjøkkenet i bakgrunnen